fredag 10. januar 2014

Nok et innlegg om IKT, skole og læringsliv


Ungehøyre vil kutte ut data skole fordi PCen brukes feil! Dette kunne vi lese i romjulen i Dagbladet. Hadde man delt ut biler til alle og ikke sørget for opplæring, trafikkregler og reguleringer hadde det vært et ønske om å kutte ut bilen også, tror jeg. Videre tenker jeg, er det virkelig mulig? Skal jeg i det hele tatt engasjere meg? AUFengasjerte seg, selvfølgelig, men så blir det en diskusjon om hvem som satser mest penger. Det er ikke bare penger det handler om, det handler om innstillinger, holdninger og at IKT-bruken i skolen må settes i system.

Det er tverrpolitisk enighet om at Norge må satse på kunnskap, i Norge må vi tenke innovativt, vi må ha noe å leve av etter oljen. Dette gjentas stadig i den offentlige debatten. Da trengs ferdigheter for det 21 århundre, samarbeid, kunnskapsbygging, problemløsning, kommunikasjon og digitale ferdigheter realiserer de andre.

Hvis vi i dag lurer på noe, ønsker å lære noe, bruker vi Youtube og finner instruksjonsvideoer, vi har lenge hørt om unge som har lært å spille gitar, skifte motordeler, knytte slips etc. Eksplosjon av eldre på internett kunne vi leseom i 2008, når eksplodere IKT bruk i skolen? Bestemor har snakket med barnebarn på Skype, men i skolen brukes ikke Skype til for eksempel differensiering, tilbud til barn med kroniske lidelser med mye fravær. Klart det brukes, noen steder, men det er ingen normal standard, det er heller ingen normal standard at man deler dokumenter med andre og skriver sammen uavhengig av tid og sted. Vi har så mange muligheter nå til å tilpasse undervisningen til alle de forskjellige elevene vi har, men det er ikke satt i system, det blir så helt tilfeldig. Skal vi fortsette å jobbe tradisjonelt og akademisk med å forelese og mate elevene med innhold fra bøkene, be de gjenta å reprodusere mens stadig flere faller av underveis? I dagens komplekse verden kreves det selvstendige tenkere og elever som kan ta ansvar for egne liv, arbeid og livslang læring. Det enkelte individ må selv overvåke eget arbeid og bruke tilbakemeldinger for å utvikle og forbedre arbeidet sitt.

«Vi lurer oss selv hvis vi tror det er moderne undervisning å la elever sitte fritt og skrive notater med hver sin PC», sier Mathilde Tybring-Gjedde (21) fra Oslo Unge Høyre. De fleste er nok enig i denne uttalelsen, og dessverre er dette denne bruken vi ofte ser i skolen. Pc-en blir da en veldig dyr skrivemaskin, arkiveringssted og oppslagsverk, hvis det er kun det den brukes til. Dessverre er det slik bruk som ofte får oppmerksomhet og ikke den skapende, engasjerende og aktive bruken med deling, samarbeid og kunnskapsbygging.

Unge Høyre oppfordrer også Røe Isaksen til å kartlegge skolenes IKT-bruk. Til orientering så gjennomføres slik kartlegging årlig gjennom IKT-senterets Monitor undersøkelse. Monitor 2013 som ble lagt frem i desember 2013 viser dessverre en nedgang i IKT-bruk. Den påståtte sammenhengen Unge Høyre nevner mellom IKT-bruk og dårligere PISA resultater passer derfor dårlig inn. Det er også vesentlig å poengtere at PISA kartlegger ikke nivået på elever i videregående skole, der alle har PC, den kartlegger elevenes kunnskaper når de går i 10. klasse, etter 10 års skolegang med relativt beskjeden IKT-bruk, ifølge samme undersøkelse. Så kanskje er det motsatt?

En annen undersøkelse, Sammenhengen mellom IKT-bruk og læringsutbytte (mai2013) (SMIL), viser at der IKT blir brukt på en pedagogisk måte og lærerne har tilstrekkelig kompetanse, gir det økt læring. Samtidig viser den også at god klasseledelse er avgjørende for godt læringsutbytte i den digitale skolen.

Web2.0 og sosiale medier åpner for samarbeid og kommunikasjon som selvsagt frister mange elever til utenom faglig arbeid. Derfor er det ekstremt viktig å ha tydelig klasseledelse samtidig som læreren må tørre å bruke digitale samarbeidsarenaer til skolefaglig arbeid. Det er en kjent innenfor sosiokulturelt læringssyn (bla. Vygotsky, Dewey) at aktivitet, samarbeid og kommunikasjon øker elevenes læring. I dag har vi enormt mange flere muligheter til dette ved hjelp av datateknologien.

Læringslivet og lærerlivet

8. januar i år foregikk årskonferansen til NHO: Læringslivet. Takket være internett og streaming kunne jeg følge den i sin helhet. Røe Isaksen avslutter sitt innlegg på NHO's årskonferanse med å si at man lever bare så lenge man lærer! Flott, han vil også la lærerne få leve ved at de skal få etter- og videreutdanning i IKT-bruk. (Men kanskje ikke nok til alle.) Et viktig poeng er at lærere skal bli gode digitale IKT-brukere, ikke bare for å mestre egen arbeids hverdag, slik som i alle andre yrker, men de skal også formidle dette videre. De trenger derfor grundigere opplæring med oppfølging over en periode. Det holder ikke med et tilfeldig dagskurs i ny og ne, for deretter å entre klasserommet alene med ansvar for opplæring og klasseledelse av 25 barn bak hver sin PC. En vanlig kontoransatt kan sitte med brukermanual, ringe support, spørre en kollega når noe ikke virker slik det skal eller man ikke finner ut av hvordan noe virker. Det er ikke like enkelt i klasserommet. Litt famling fra lærernes side, så blir det fort uro. Jeg opplever ofte at man kan få hjelp av elevene, men det er et begrenset område de behersker selv om «de har mer kjennskap til internett», ref Røe Isaksen i artikkelen i Dagbladet i etterkant av ungdompartiets uttalelser. Den digitale utviklingen går så raskt, så det vil nok alltid være noe nytt som dukker opp, men det er sentralt at lærerne føler seg digitalt komfortable, at de har digital selvtillit i møte med elevene.

Samtidig støtter jeg ikke kunnskapsministeren når han understreker at hvordan PC-er blir brukt må være opp til hver enkelt skole og lærer. «Selve bruken av PC i skolen er det opp til kommunene og fylkeskommunene å ta stilling til, men på nasjonalt plan er det vi som lager rammene og læreplanene. I timen er det læreren som bestemmer hvordan en PC skal brukes.» Det er ikke så enkelt, fordi læreplanene er ikke tydelige nok, de er ikke fulle av forslag og ideer, de tar ikke høyde for at det har skjedd mye siden de ble utarbeidet. Skolene trenger noe mer, de trenger en forståelse av hva vi skal bruke teknologien til og hvordan vi kan bruke den. Det finnes mange flotte pilotprosjekter, men det stopper der. Hvor mange har ikke vært med på en pilot? Hva skjer etterpå? Blir noe gjennomført i stor skala? Er det et system for at over 400 kommuner deler sine erfaringer og at noen sier at dette bør andre også gjøre? Se for eksempel Tromsø kommune, der skjer det mye. Virkelig et eksempel for andre kommuner til etterfølgelse. For de som gidder, sammenlign denne planen fra IKT-senteret med Tromsø sin nettside. Kan man ikke få et system der man lærer av de beste. Utviklingen skjer så raskt at hver kommune eller fylkeskommune kan ikke sitte å finne på alt selv. På nasjonalt plan mener jeg at noen må ta et ansvar for delingen, rådgiving, retningslinjer, kjøreregler, forventninger og krav. Jeg får omtrent like få elever i klassen min på vg1 i dag som ikke kan bruke regneark som jeg fikk for 10 år siden og nesten ingen kjenner til digitale samarbeidsarenaer for deling og samhandling. De kjenner itslearning og kan laste opp filer og svare på digitale tester, men det kaller jeg ikke digital kompetanse, det er digitale arkiveringsrutiner og punchearbeid som tilhører digitale ferdigheter før 1994.

I en 18 år gammel Rapport fra Statssekretærutvalget for IT: Den norske IT-veien bit for bit (1996), står det blant annet at bruk av informasjonsteknologi som pedagogisk hjelpemiddel må følges opp med systematisk arbeid med pedagogisk teori og praksis på området. Hvor ble det av systematikken og oppfølgingen? Det var Arbeiderpartiet som satt i regjering da, men tror de glemte fortsettelsen eller iverksettelsen. Kanskje noe for Høyre å ta tak i?

Skal elever i den norske skolen være prisgitt sin kommunes lokale satsinger eller sin skoles lokale lærer-ildsjel innenfor IKT? I Vågå kommune har man satset på en PC til hver elev gjennom hele skoleløpet. Samtidig har de satset på grundig opplæring av elever og lærere. Det holder ikke med kun satsing på PC og interaktive tavler, det visste de allerede i 1996. «Det er langt fra tilstrekkelig bare å plassere ut datamaskiner i klasserom og håpe at man skal finne frem til nyttige anvendelser.» (Fra samme rapport som nevnt over).

Lærerutdanningen

"Utvikling av profesjons faglig digital kompetanse er gjennomgående svakt forankret i ledelsen av lærerutdanningene, og de fleste utdanningene mangler en helhetlig tilnærming til utvikling av slik kompetanse", kan man lese i en rapport fra NIFU om IKT ilærerutdanningen (mai 2013). Foreningen "Lær kidsa koding" er ett flott tiltak fra engasjerte ildsjeler. Kan myndighetene ta ansvar for at lærerne også lærer koding? Det må inn i lærerutdannelsen, ikke bare sånn litt tilfeldig blant noen ildsjelstudenter ved lektorutdanningen irealfag ved NTNU, Programmering og skikkelig grundig digital kompetanse må på plass i all lærerutdanning.


En kollega og jeg har vært i kontakt med Senter for IKT i utdanningen og presentert et digitalt pedagogisk læringsopplegg som enkelt kan introduseres i lærerutdanningen. Hvilke tilbakemeldinger har vi fått? Jo da, flott tiltak, gode ideer, meget interessant, og så skjer det ikke noe mer. Eller jo faktisk, etter tre måneder kommer en mail hvor de nevner at de prøver å koble oss på «lærerutdanninger de møter» og avslutter med at vi har ikke glemt dere. Det vitner dessverre ikke om systematikk og oppfølging. Av og til føler jeg at sakte-TV-trenden også preger læringslivet. Norge kan ikke basere IKT-opplæringen i skolen på kun ildsjeler, hvis man skal nå målene politikerne har satt seg om kunnskapssamfunnet.