tirsdag 19. november 2013

Læring, IKT og deling


Blogginnlegg i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling. Tema er  Læring og IKT. Det har jeg for så vidt skrevet mye om før (det meste av bloggen handler om det). Velger derfor vinklingen Læring, IKT og deling.

NDLA.no er en nettressurs som dekker mange av fagene i videregående skole, ikke like godt likt av forlagene, fordi innholdet er gratis for elever og lærere, plattformen er finansiert via fylkeskommunene. NDLAs innhold som er produsert av frikjøpte lærere (altså lærere som er midlertidig ansatt hos NDLA for å utvikle fagressurser).

NDLA har også delingsarena, der enhver lærer kan velge å dele sitt undervisningsopplegg, dette er flott. Denne digitale tjenesten gjør at en lærer som har laget et spennende undervisningsopplegg kan dele dette med resten av landets lærere. For at siden skal være levende må den bli brukt, både av "delere" og brukere, det er derfor viktig at lærerne bruker den og at nye lærere blir kjent med den.

Del og bruk er en annen samhandlingsarena for lærere som er mer enn bare fagressursdeling. Denne har nå IKT-senteret tatt tak i, slik at den kan driftes med offentlig støtte, da får vi håpe at den kan fungere etter intensjonen om å være en delingsarena for lærere tilknyttet hele opplæringsløpet. "Del det du har og bruk det du får", opprettet av min kollega på Sandvika Ingunn Kjøl Wiig i 2008. Vi kan jo ikke basere den digitale utviklingen i skolen kun på ildsjeler, som Krokan skriver i Smart læring. Den plattformen brukes til alt fra faglige og pedagogiske diskusjoner, erfaringsdeling, refleksjoner, tips og triks når det gjelder IKT, informasjon om trender og utvikling. Hver lærer får utvidet sitt lærerværelse og får flere kollegaer å samarbeide med.

I små fag kan det være gull verdt, da har man ofte ingen andre kollegaer på skolen å dele ideer og undervisningsopplegg med, slik at man blir litt ensom i arbeidet sitt. Verden går fremover, det kan være nye temaer som dukker opp som man tenker at kan passe fint til et læringsmål. Læreboken har jo de samme oppgavene år etter år, uavhengig av verdensøkonomien, oljeprisen, katastrofer, tyfoner, ny forskning, nye digitale verktøy etc. Slik vil undervisningen kunne bli mer spennende.

Det finnes etter hvert mange arenaer  innenfor skolesektoren; moava.org, utdanning.no, nrk.no/skole, leverandører til skolemarkedet har sine sider, for en stakkars lærer kan det bli mange steder å forholde seg til.  Skikkelig oversikt får man nok aldri, i og med at det er så utrolig enkelt nå å opprette egne delte blogger/wikier og at alle tilbydere har sine sider. Det viktige er at læreren finner seg  sine områder og orienterer seg ut fra dem. Når man plutselig har hele verden tilgjengelig i klasserommet så er det en kunst å plukke det man trenger.        

Derfor ser jeg det som en viktig oppgave at noen prøver å holde tak i noe.  Sider som Ndla og DelogBruk er i dag to store nettverk, som gjerne lenker videre til andre gode ressurssider som nevnt i avsnittet over. Målet er da at det beste innholdet kommer frem ved hjelp av favorittmerking og likes og at det skal være søkbart og enkelt tilgjengelig for alle.   Det som da er viktig er at lærerutdanningen og skoleeiere støtter opp under det arbeidet som blir gjort, slik at lærerne finner frem til det de trenger på en rask og effektiv måte og at de beste ressursene blir samlet, delt og vedlikeholdt. Dette skaper nettverkseffekter og utvikler der Hagel, Brown og Davidson (2012) kalte The Collaboration Curve, samhandlingskurven (Krokan 2012) som gjør at vi lærer raskere. Helt logisk, unødvendig at alle skal bruke tid på det samme.

Nettsiden fyr.ndla.no gir enhver lærer anledning til å dele og bruke undervisningsopplegg innenfor matematikk, norsk, naturfag og engelsk som passer til de mangeulike  yrkesfagene. Denne portalen er et eksempel på en side skoleeiere bør oppfordre sine ansatte til å benytte. Dessverre er det slik at noen skoleeiere forelsket seg veldig i læringsplattformene da de kom og fortsetter å henvise til deling innenfor et lukket område med tilgang kun for ansatte i samme fylkeskommune. Slik blir det liten utvikling av og  store transaksjonskostnader. Stort sett finner man ingenting andre har delt, da det ikke er søkbart eller tagget. Det ender med at man bruker det man har og ikke deler noe, fordi man raskt forstår ut fra egne erfaringer at det ikke vil bli brukt. Det er vanskelig å finne aktuelle ressurser når man må åpne alle mappene for å finne noe. Det er som å sette strøm på  gamle metoder. (Sitat June).

lørdag 16. november 2013

Delingsøkonomi


Denne bloggposten skrives i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling.Tema er delingsøkonomi.
 
Internett gjør at det er mye enklere å tilby delingstjenester. Det finnes nettbaserte "Torg" for å tilby ulike tjenester for eksempel overnatting privat (Airbnb) og frakt  (Easybring) . I artikkelen fra Financial Times blir dette problematisert fordi mye av disse tjenestene blir etter hvert i grenseland mellom å tilby vennetjenester og det å drive økonomisk business. Hvor går grensen? For å frakte folk skal man ha løyve, hotellmarkedet er regulert med lover og regler. Hva med forsikring og rettigheter etc.? Airbnb og Easybring tar seg av sistnevnte og reduserer risikoen ved slike tjenester, men det blir en annen type konkurrent for transportselskapene og overnattingsstedene.
 
 I artikkelen nevnes det at om en 10 års tid så handler det ikke om å eie alt selv, men ha tilgang til for eksempel bil når man trenger det. Dette vil jo på sikt medføre redusert forbruk, færre kjøper bil,  verktøy eller andre kostbare bruksgjenstander. Dette medfører lavere økonomisk vekst, men er positivt sett fra et miljøperspektiv. Den økonomiske utviklingen i Kina for eksempel medfører at Kina kommer opp vårt nivå når det gjelder forbruk. Dette vil ikke være bærekraftig. Så kanskje tvinger det seg naturlig frem denne delingsøkonomien, hvordan veksten og velferdsstaten skal opprettholdes blir da en utfordring.

Det å eie ting i dag gir ofte ikke så høy status som tidligere. På 60 tallet var det færre tilbydere, mindre å velge mellom, status å eie. Nå kan "alle" eie "alt", altså ingen status lenger.

Interessant artikkel i Asker og Bærums lokalavis Budstikka om samkjøring. Hvis noen hadde foreslått samkjøring for 20-30 år siden,   så ville folk tenkt stakkars, har du ikke råd til bil du da? Eller har ikke familien to biler? (80-90-tallet) vi kan jo alltids hjelpe deg. Dette er igjen positivt for miljøet, for andre bilister men kanskje ikke for kollektivselskapene (men kanskje er det ikke noe alternativ).

Ungdom på 18-20 som kjører "pirat",  er også i grenseland. De legger ut på FB: "Jeg kjører i kveld."  Såpass mange gjør det, slik at det er etablert en standard hva det skal koste. Tjenere da taxinæringen mindre penger?

 Alternativet hadde kanskje ikke vært taxi(for dyrt for de unge), men buss/bane,  foreldre som henter, eller at en av ungdommene holder seg edru og kjører, og hvis han gjør det, ja da kjører han like gjerne flere den kvelden, altså "piratkjøring" . For politiet er det ok, ungdom blir fraktet trygt hjem, foreldre er fornøyd og ungdom er fornøyd. Det man i samfunnsøkonomien vil kalle paretooptimalt. Bortsette fra at kanskje trafikkselskapene tjener mindre, men det er nok marginalt, ofte er dette etter at buss/bane har sluttet å gå. I perioder med høy etterspørsel etter taxi, jul etc., er det voksne selv som benytter seg av dette, barns venner etc. Jeg skriver pirat i anførselstegn. Da dette kan betraktes som vennetjenester, ungdommen ønsker ikke kjøre ukjente eller sitte på med ukjente, derfor blir det kun venner eller kanskje venners venner for å føle seg trygge.

 Kanskje går verden litt tilbake, redusert forbruk, lavere vekst, eie mindre, mer byttehandel. Positivt for miljøet men en utfordring for opprettholdelse av dagens velferdsstat.

torsdag 17. oktober 2013

Digitale commoditytjenester

Denne bloggposten skrives i forbindelse med mitt studie på NTNU i Teknologiendring og samfunnsutvikling.

Commodities blir også kalt substitutter. Det er varer som kan erstatte hverandre. De dekker samme behovet hos kunden, tradisjonelt eksempel  er epler og andre jordbruksvarer. Det vi ser er at tilbydere i økende grad prøver å lage sine produkter unike på en eller annen måte, slik at de ikke så lett kan erstattes. Det som særpreger commodities er at det er stor konkurranse og dermed sterkt prispress, slik at man hele tiden søker og effektivisere produksjonen og redusere produksjonskostnadene.

Når det gjelder digitale tjenester så er grensekostnaden for å produsere en enhet mer tilnærmet lik null. For eksempel når man selger lisenser på programvare, sende sms eller legge ut bilder på Instagram,  Arne Krokan( 2013).

Hva da med undervisning? Tidligere har alle elever som ønsket å ta opp igjen fag eller ta tilleggs fag stort sett  basert seg på private skoler/privat undervisning, dvs betalt for dette. Nå kan de finne gratis nettbasertvideoundervisning . Selvstendige og motiverte  elever kan nå følge ressurser som lærere har lagt ut. Hva da med de som baserer seg på å ta penger for tilsvarende, eks  Gotime?

Det er klart de som skal ta seg betalt må tilby noe ekstra. Det de kan tilby er individuell veiledning, oppfølging, personlig tilbakemelding osv. Det er en tjeneste som tvilsomt kan bli commodity. I fremtiden vil man derfor ha et meget stort behov for engasjerte, dyktige pedagoger som ser den enkelte  elev, kan gi faglig relevant tilbakemelding, veilede og tilrettelegge.

 Alle felles forelesninger i skolen kan bli commodities. Dette kan ha positive effekter ved at veiledere kan hjelpe den enkelte elev å finne nettbaserte  forelesninger som passer akkurat denne eleven, på det nivået han er nå, den målformen han måtte ønske og  den progresjonen han trenger. På denne måten kan man oppnå bedre tilrettelegging  for den enkelte elev uten å trenge flere kvalifiserte lærere.  Læreren bruker kun tiden sin på elevveiledning.  Den store utfordringen er  å få implementert dette inn i dagens skole.  Dette må organiseres og tilrettelegges og ikke minst kontinuerlig oppdateres. Aktører som henvender seg til det private markedet eks Facebook, Google etc, kan finansiere sitt arbeid med reklameinntekter. I skolen er ikke det tillatt med reklame. Så  når dette blir commodities så må det offentlige inn, utdanning skal være gratis i Norge. På sikt vil dette likevel kanskje lønne seg. Vi har for få kvalifiserte lærere og utviklingen er ikke oppløftende, googler man lærermangel så viser ulike kilder mangel på mellom på 11 000 - 18 000 i 2020 (ulike beregninger avhengig om man er i opposisjon eller ikke). Dessverre tryller vi ikke frem 18 000 slike som denne Dagbladreportasjen viser.  Erstatter vi lærerens forelesningtid med engasjerende videoer, så frigjør vi lærerressurser.


Mange av forelesningressursene ligger allerede ute, det offentlige  må bevilge midler til å samle og dele dette fortløpende, samt få produsert innhold der man mangler, ved å engasjere dyktige formidlere.  Vi har allerede NDLA som plattform for deling. Det er selvsagt ingen liten jobb, men du verden for en spennende skole man kunne fått:  Se for deg statistikk med HansRossling , fysikk med HaraldEia eller  Karsten Alnæs i historie.  

tirsdag 24. september 2013

Transaksjonskostnader

I forbindelse med at jeg tar faget Teknologiendring og samfunnsutvikling på NTNU, er vi blitt bedt om å opprette en blogg og å skrive et blogginnlegg. Jeg har denne bloggen fra før av, så derfor bruker jeg denne til dette fremover.

Første oppgave er å forklare hva transaksjonskostnader er og skrive om hva som har senket mine transaksjonskostnader. Transaksjonskostnader er de reelle utgiftene man har i forbindelse med å kjøpe av en vare eller tjeneste (reiseutgifter til ulike butikker). Det er også tidsaspektet det tar å skaffe seg varen, fra man begynner å vurdere ulike typer og hele veien gjennom beslutning og også etterpå for å finne ut hva man har kjøpt og i verste fall klage på varen eller tjenesten hvis den ikke holder mål.

Transaksjonskostnadene er blitt redusert når vi kan bruke nettet. Mange tjenester som finn.no, Tripadvisor, anbefalt.no, Mittanbud.no , Easybring, hotels.com etc. har spart tid for forbrukere når de skal gå til innkjøp av varer og tjenester. På den annen side så er det en tidstyv også. Når man først går inn på disse sidene, finner man kanskje noe man ikke trenger, drømmer seg bort på feriereiser man ikke har råd til, i tillegg blir man kanskje litt usikker. Anbefalinger fra andre på nett, kan man stole på det, ulik smak, tilfeldige hendelser? Hvor mange har gitt anbefaling? (litt smart å tenke statistisk utvalg). Kanskje best å bruke "gamle-metodene": Ring en venn man vet man kan stole på som har benyttet en dyktig håndverker eller vært på ferie på ditt planlagte reisemål. Direkte kontakt med et "sannhetsvitne". Uansett tilbudet av varer og tjenester er enormt i vår tid, så det er mer krevende å skaffe seg oversikt. På 50-60 tallet var folk sjeleglad for å greie å skaffe seg en bil eller telefon, mens nå er det en jungel der ute. Derfor kan vel dette kalles teknium at det oppstår slike tjenester,  Kevin Kelly, What Technology Wants (2010).